Hjelp utviklingen av nettstedet, del artikkelen med venner!
På begynnelsen av 90 -tallet dukket Tom DeLonge opp full til en av basketballkampene på videregående på Poway High utenfor San Diego.
Han ble utvist og tvunget til å gå på en annen skole hvor han spilte Battle of the Bands.
På arrangementet møtte han Scott Raynor. Da de to møtte Mark Hoppus kort tid etter, dannet de et band kalt Blink og forseglet skjebnen deres.
Legenden forteller at bandkameratene kom med ‘Blink-182’ fordi Al Pacino sier et bestemt firebokstavsord 182 ganger i filmen Scarface, men i virkeligheten kommer det fra en juridisk tvist. Da de dannet, opptrådte også et irsk band under navnet Blink, og derfor byttet de navn for å unngå å bli saksøkt.
Trioen begynte å spy punkmusikk over hele Sør -California. De spilte hundrevis av spillejobber, spilte inn noen få hits og begynte å utvikle et følgende. Etter at gruppen erstattet Raynor med Travis Barker i '98, tok bandet fly.
Utgivelsen av Enema of the State i '99 befestet deres skjebne. Albumet inneholdt blant annet "All the Small Things", og lyden de oppnådde ville definere punkmusikk og de første årene av hele tusenårsgenerasjonen.
Folk får for det meste Blink-182 tatoveringer av en grunn: de er helt rad. Musikken deres innkapslet et øyeblikk i amerikansk ungdomskultur, og når vi er gamle og svake og pisser i plastposer, synger vi fortsatt "Si det ikke så, jeg vil ikke gå, slå av lyset, ta meg hjem."
