Hjelp utviklingen av nettstedet, del artikkelen med venner!
Keltisk tradisjon hedrer bjørnen som inkarnasjonen til den opprinnelige moren, som vi alle er barn til og derfor under hennes evige beskyttelse og veiledning.
Kelterne fulgte en tro som var knyttet til jorden og årstidene; akkurat som bjørnen går i dvale om vinteren, så passerte også det keltiske folket de kalde, ufruktbare månedene i hvile og refleksjon.
Av denne grunn har den keltiske bjørnen kommet til å representere en som er dypt i kontakt med sine egne indre sykluser og transformasjonskrefter, som ikke er redd for å trekke seg tilbake og fylle opp kildene.
De keltiske druidene assosierte polstjernen tett med bjørnen, og så på den som en guide gjennom den mørke vintersolverv, så vel som en lovende figur under hele den harde mangelen. På samme måte oversetter det legendariske kong Arthurs navn til "bjørn".
Tradisjonelle keltiske bjørnetatoveringer bæres av menn som verken frykter vintermørket eller selvets død som ikke lenger tjener et fruktbart formål. Som dagens Arthurs, tåler de modig perioder med motgang og usikkerhet, og dykker dypt inn i sine indre ressurser for å få til overflod.
